Foto: Paul Todd/Volvo Ocean Race

Med bare 4 inport-seilaser og tre havetapper er det ikke mer enn 17 poeng som skiller de fire første båtene i Volvo Ocean Race feltet. Kampen om poengene har aldri vært viktigere enn nå og alt er fortsatt helt åpent. Denne helgen starter sirkuset i verdens tøffeste havseilas på nytt, med inport-race i morgen og start på den 8.etappen på lørdag. Her er preview før helgens inport-seilaser!

Helly Hansen Skagen  Race har i år blitt en skygge av seg selv. 78 båter startet fra Åsgårdstrand, men bare 20 fullførte regattaen. Årets regatta burde glemmes så fort som mulig og fingrene krysses for en drastsisk forbedring av deltagelsen til neste år.

Helly Hansen Skagen Race har vært en av norsk seilings store klassikere og kjent for det store livet den har skapt i havnen etter målgang i Skagen. Derfor kan det trykt sies at årets utgave har vært en gedigen nedtur, med bare 20 fullførte båter. Flere båter har brutt. For så å fortsette til Skagen, men at antallet båter er langt lavere enn normalt er det vel ingen tvil om. Sammenlignet med fjoråret er feltet som fullførte årets regatta ca 10% av normalen.

Årets Helly Hansen Skagen Race vil bli husket som en av de lengre variantene, med veldig lett vind fra starten og gjennom natten, byttet ut mot kjettingføre og opptil 50 knop i nesa etter runding ved Brofjorden. Det var særlig her mange av båtene ser ut til å ha blitt skrellet av feltet.

Første båt over målstreken var Rune Aasberg og Simen Løvgren ombord i Solo som også er avbildet øverst i denne saken og de gikk i mål i går ettermiddag. Andre båt i mål var Per Ottar Skaarets Jokerman, mens den tredje båten over målstreken i Skagen var Nicoline med kaptein Lars Petter Karlsen.

Klasse-seirene gikk til Vennina i LYS Shorthanded – Liten, Solo i LYS Shorthanded – Stor, Hemith III i LYS uten spinnaker, Brisen i Turklassen, Tussi i LYS medium og Bengt Falkenberg i LYS Stor. Ingen båter fullførte i klassen LYS liten…

Full resultatliste i årets Helly Hansen Skagen Race kan du finne her…

Sett i ettertid kan det syntes som mange av kritikerne av timingen for årets regatta i kollisjon med 17. mai har fått poengtert sine argumenter. Med bare 20 båter i mål er det klart at årets Helly Hansen Skagen Race på alle måter ble en liten nedtur. kappseiling.no krysser fingrene for at dette er glemt til neste år og at det igjen blir fullt trykk i Sakgen Race.

Helt siden Maserati passerte fyret Ambrose Light utenfor New York, har de ligget bak rekordskjemaet til rekordholderen Mari Cha IV. Giovanni Soldini og hans menn ombord i Maserati ser imidlertid ut til å ha giret om og har nå virkelig satt opp marsfarten. Iløpet av de siste døgnet har de avansert i forhold til Mari Cha og ligger nå foran rekordholderens progresjon på tilsvarende tid i deres rekordforsøk. Maserati ligger nå 184 nautiske mil foran skjemaet og det begynner med andre ord å se lovende ut.

Maserati har nå passert New Foundland og gjør 22 knop østover i 25 knops sydlig vind. I tillegg befinner Maseratiseg i en posisjon der det etter værmeldingen ser ut til å kunne bli riktig så gode forhold de neste dagene og timene, med et lavtrykk over Canada og et høytrykk litt lenger søri Atlanterhavet. Dette vil få vinden til å akselerere.

Siste stemningsrapport fra båten ser positiv ut og strategien som er lagt er å holde seg i sør, så man kan hekte seg på værsystemet og holde høyest mulig fart østover. Det vil gi en lettere ferd nordover på sikt, og samtidig kan det bidra til at båten slipper å blande seg med isfjellene som ligger å lurer så langt sør som 40 grader nord.

Ser man på de siste værmeldingene ser det ut til at Maserati er godt plassert, samtidig som været ikke ser ut til å svikte i dagene som kommer. Posisjonen til værsystemene som gir den potensielle rekordvinden vil bevege seg slik at Maserati slipper å seile store omveier på vei mot Lizard Point og forhindrer ikke en overfart i nærheten av storsirkelen.

Slik det ser ut nå er det fortsatt gode muligheter for at rekordforsøket kan lykkes. kappseiling.no vil følge utviklingen for Maserati de kommende dagene.

Gustav Morin fra hamnen.se var med på Atlanterhavskryssing med en av verdens feteste seilbåter: Indio. Båten er en Wally 100 og seiler godt og ser bra ut. kappseiling.no anbefaler at du setter av tid til å se denne…

Det internasjonale mannskapet på Maserati består av åtte mann, som sammen vil seile de 2925 nautiske milene over Atlanterhavet. På veien må de ikke bare konsentrere seg om å holde så høy fart som mulig, men samtidig holde utkikk etter isfjell og takle vind i spekteret 30-40 knop og mye sjø. De siste dataene viser isfjell så langt syd som 44 grader nord, eller med andre ord 15 grader lenger syd enn Oslo: Det er like langt syf som Nice! Maserati har nå passert 40 grader nord og nærmer seg med stormskritt områder der de kan støte på isfjell. Man kan ikke slite med nerveproblemer om man skal seile over Atlanteren på under 6 dager, 17 timer, 52 minutter og 39 sekunder som er rekorden som står per i dag!

Rekordholderen Mari Cha var på en helt annen skala enn Maserati(VOR 70/ex Ericsson3), med sine 140 fot; altså omlag dobbelt så stor. Mari Cha ble bygget for å slå alle verdens kjente rekorder. Maserati er på sin side bygget for jordomseiling etter måleregelen i Volvo Ocean Race og kan også oppnå ekstreme hastigheter. Med bare en tredjedel av vekten til den eksisterende rekordholderen skal det være mulig for Maserati å tukte den eksisterende rekorden. Til tross for at Maserati med sin beskjedne størrelse fremstår som en slags underdog, er det verdt p merke seg at det er en båt med ca tilsvarende design som innehar verdensrekorden for tilbakelagt distanse over 24 timer: Ericsson 4 tok rekorden i forrige Volvo Ocean Race, da de tilbakela hele 596,6 nautiske mil i løpet av et døgn.

Du kan lese mer om rekordforsøket og følge progresjonen her…

Foto: Ian Roman / Volvo Ocean Race

Pumas amerikanske skipper Ken Read klarte det igjen! Etter å ha holdt unna for Camper tar den amerikanske båten sin andre strake etappeseier. Telefonica mister med sin 4. plass mye av den behagelige sammenlagtledelsen og det som så ut som et bunnsolid lag har nå begynt å vakle.

Etter en intens kamp mot Camper kunne Ken Read og mannskapet på Puma endelig senke skuldrene. Den amerikanske båten har ledet den 7. etappen fra Itajai til Miami dfra start til må, men det har ikke vært noen lettkjøpt seire: Den spansk-new zealandske båten Camper har ligget så og si i kjølvannet til Puma store deler av veien. Den spanske båten Telefonica var også lenge med i kampen om en etappeseier, men seilte seg helt bort langs kysten av Bahamas.

Resultatene i Miami tettner kampen om podiumplassene i Volvo Ocean Race, og for å bevare spenningen i regattaen kunne ikke resultatene vært bedre. Med Puma på førsteplass, Camper på andre, Groupama på tredje og Telefonica på fjerde, har man fått en resultatliste på etappen som er det omvendte av sammenlagtstillingen før denne etappen. Det er nå bare 17 poeng fra lederen til 4.plassen og regattaen har knapt nok vært tettere i noen annen versjon de siste 20 årene. Kampen om sammenlagtseieren kan fort bli en thriller når båtene kommer til Europa.

«Dette er nesten ikke til å tro» var den første responsen Kenny Read kunne komme med da han tok steget i land i Miami. Mer enn 100 publikumsbåter hadde tatt turen ut til målagang, og fulgte den amerikasnke båten til kai i Miami. «Det er fantastsik å være tilbake i USA og båten har faktiusk vært i Miami før, så dette markerer jordomseilingen vår.»

Puma leverer nå sin 4. pallplassering i løpet av de 6 havseilasene, med blant annet to seire og det er et vitnesbyrd om en fantastisk serie prestasjoner etter at laget mistet masten på den første etappen. Med ytterligere 30 poeng i sekken er det nå bare 2 poeng opp til 3. plassen, 6 poeng opp til 2. plassen og 17 poeng opp til 1. plassen.

Årets Volvo Ocean Race ser ut til å bli tettere enn noen kunne tørre å drømme om på forhånd, etter Telefonicas totale dominans på de første etappene. Den spanske båten så ut til å våære helt overlegen når den gikk i mål i Auckland, men ser ut til å ha mistet noe av det gode drivet som de hadde på de første etappene. På etappen til Miami kan det spanske laget sies å ha gått på en regelrett smell, etter å ha blit forbiseilt av Groupama som til tider lå så langt bak som over 100 nautiske mil. Telefonicas forsøk på å sikre sin egen posisjon i feltet gikk helt skeis og etappen kommer neppe til å stå igjen som den største bragden i Volvo Ocean Race…

Nå er det en ukes hvile, før inport-seilasen 19. mai og Atlanterhavskryssingen til Lisboa.

Hvem som vinner er helt åpent, du kan følge utviklingen her…

Foto: Hamish Hooper/CAMPER ETNZ/Volvo Ocean Race

I det etappen til Miami gikk inn på sin ellevte dag, er det tettere kamp om etappeseieren over tid, enn det vi har sett på noen av de andre etappene til nå. Camper har nå sneket seg inn på lederne Puma og ligger bare0,5 nautiske mil bak. Kampen om ledelsen er nå tettere enn den har vært siden Volvo Ocean Race-feltet forlot Itajai i Brazil. Sammenlagtlederen Telefonica ligger bare 3,5 nautiske mil bak lederen, men har en posison litt lenger sør og litt lenger vest.

Ken Read og mannskapet på Puma seilte marginalt fortere enn de andre båtene på siste statusrapport, men denne fartfordelen er ingen ting å snakke om i det store bildet. Camper virker imidlertid å være den båten med mest entusiasme om bord, vel vitende om at de er på vei opp til en andreplass i sammendraget om ikke Groupama virkelig får fart på sakene bakfra og henter inn båtene i tet. Det hjelper nok også på humøret at Camper har passert sammenlagtlederen over natten og at Puma har vokst seg større og større i løpet av natten. Båtene er også på vei inn i passaten, som stort sett blåser 20-25 knop med varm vind fra øst, og som vil ta Volvo Ocean Race båtene mot Miami i rundft 20 knops vind.

På halen av feltet ligger Groupama og Abu Dhabi Ocean Racing, som begge ligger omlag 80 nautiske mil bak lederne.

Proper Course er en spennende blogg, som fra tid til annen spør leserne om hva de syntes om forskjellige ting. Denne gangen er det beste steder å seile. Svenske Peter Gustafsson bak bloggen Blur.se trekker frem Bohusracet. Jeg har plukket frem noen av mine favoritter. Noen med bedre forslag?

Den svenske bloggen Proper Course skriver:

What, in your opinion, is the best sailing destination on the planet?

In this month’s group writing project you are invited to share your opinion on this question with the world. Maybe it’s a spot you discovered on a vacation or a cruise? Maybe it’s your current home sailing waters? Maybe it’s some place you’ve only read about and it’s your life’s dream to sail there one day?

I shared my own views about what I consider the Top 9 Sailing Destinations on the Planet a few months ago. Three were places that I love to go to for sailing vacations these days as often as I can. Three were my favorite places to race Lasers on the east cost of the US. And three were places I discovered when sailing in Sunfish or Laser Masters World Championships. Now it’s your chance to tell us about which place should be added to these nine to make it a round Top Ten Sailing Destinations on the Planet.

No prizes. It’s not a competition. Just a chance to share your special place with a bunch of fellow boating enthusiasts.

Go for it.

Peter Gustafsson trekker på Blur.se frem Bohuslan og særlig Bohusracet, som nå vel er skandinavias om ikke verdens største Doublehanded regatta:

There are many locations that might aspire to be the worlds best place for a yacht race.

Antigua, Auckland, Newport, Perth, Sardinia, Sydney or Valencia? Closer to home is Cowes, La Trinité Sur Mer, Sandhamn or Marstrand? Or is it long stretches of downwind sailing from California to Hawaii or the legendary courses of Fastnet or Sydney Hobart?

I guess every place has is own unique blend of atmosphere and challenging conditions. There’s a reason that many sailors have a bucket list of races to do before it’s to late. But all of us also have a favorite place that we keep coming back to.

Since I was a kid we’ve been cruising in the Bohuslän archipelago on the west coast of Sweden. A family of five spent over a month each summer exploring the thousands of island in a small 7 meter sailboat. When we grew up we ticked off all the party destinations; small fishing villages like Smögen and Fjällbacka that turn into never ending parties during the warm and light summer nights.

But then much of the excitement went away. I guess I just got older and more comfortable. We did the same local races and cruised to the same locations. But pretty much stayed away during the crowded summer.

Then I heard of a small double handed race, Bohusracet, that pretty much went through the whole archipelago in little more than 30 hours.

At first it sounded like a crazy idea; to race 170NM shorthanded at night in some of the trickiest waters in the world. But after a while it grew on me. It might actually be the perfect combination of racing, endurance, navigation and the wonderful scenery that can only be found in Nordic summer nights.

Du kan lese resten av innlegget her…

Jeg har også noen favoritter:

1. Færderseilasen – Færdern er unik på mange måter og livet rundt regattaen og synet av 1000 båter som seiler ut Oslofjorden er noe helt spesielt. Å runde Tristein og Færder Fyr i det solen står opp bak Bolærne er rett og slett fantastisk. Færderseilasen fortjener derfor plass på listen.
2. Laser-seiling på sørlandet – En av høydepunktene ved sommeren er å komme på landstedet til svigerfamilien og trekke presenningen av en god og gammel Laser. Båten hadde neppe hatt noe å si i et Laser-felt og det hadde nok ikke skipperen heller, men det er heller ikke det som betyr noe. Med solgangsbris og Skagerraks bølger er livet herlig i havgapet mellom Lyngør og Risør. Skjærgården her fortjener en plass på lista.
3. British Virgin Island – Etter langtur til Karibien 06/07 og en tur tilbake våren 2008 for å seile Rolexregatta (USVI) og BVI Spring Regatta er dette en øygruppe som passer perfekt både for regatta og for cruising. Med mulighet til å ankre opp på Bitter End Yachtclub og seile Laser og Hobie, eller seile regatta i Sir Drakes Channel, eller eventuelt legge seg på Yost Van Dyke for å besøke Foxy eller Soggy Dollar og avslutte dagen med en Painkiller, kommer BVI høyt opp på listen.
4. Cowes og The Solent – Britenes høyborg når det kommer til seiling med klassikere som Round the Island Race, Cowes Week og Fastnet Race. Kappseiling.no var på plass for å seile Round The Island Race i 2010. Med 1700 båter i en kanal med bredden til Oslofjorden er det bare å se for seg Færderseilasen og gange det med to. Ryktet sier at Cowes Week og Fastnet ikke er så verst de heller, men dette står på “to do”-listen. Cowes og Solent får uansett plass på listen.

Jeg kan ikke ta med alle, men det er garantert mange steder som fortjener en oppmerksomhet. Skyt fra hoften og legg gjerne inn din favoritt i kommentarfeltet!

Ian Walker og hans mannskap på Abu Dhabi Ocean Racing pakket mat for 14 dager, som det så ut til at etappen ville ta før start. Mindre vind enn normalt har ført til at etappen vil ta minst to dag lenger slik det ser ut nå og derfor har det begynt å bli knapt med mat. Det er ingen fordel i en konkurranse der muskelkraft og utholdenhet er en sentral del av suksess-formelen.

“Til tross for at det har gått forholdsvis raskt så langt, ser det ikke ut som om vi klarer å holde tempoet oppe. Det blir stadig klarere at vi ikke vil ha nok mat for hele etappen”, sier Ian Walker til Volvo Ocean Race.

“Det er vel ikke til å stikke under en stol at vi har kuttet ganske hardt ned på vekten med bakgrunn i all unnavindseilingen på etappen og at dette er en stor del av situasjonen vi har havnet i”, fortsetter han.

Abu Dhabi hadde med mat for to uker og siste routing indikerer at etappen i alt vil ta ca 16 dager og laget mangler dermed mat for to dager. Selv om det ikke gis uttrykk for at dette er noe stort problem, er det klart at det ikke er idielt å seile en fysisk krevende havseilas, uten å kunne innta nok næring. Slik det ser ut nå kan det bli lite mat de siste dagene.

Verst tenkelige situasjon for mannskapet på Abu Dhabi Ocean Racing ville være om etappen skulle vise seg å teekke ut ytterligere. Om det for eksempel skulle dukke opp et høytrykk på veien til Miami vil situasjonen forverre seg dramatisk.

På siste rapport har Abu Dhabi fortsatt mer enn 2700 nautiske mil, som tilsvarer omlag en Atlanterhavskryssing. Siste estimat for ankomst til Miami er 9. mai.

Puma Ocean Racing Leder den 6. Etappen av Volvo Ocean Race med 5,5 nautiske mil foran Camper. Telefonica ligger ikke mer enn 3 nautiske mil bak Camper igjen, mens Abu Dhabi Ocean Racing i skrivende stund har 20 nautiske mil opp til den amerikanske båten, som leder på veien hjem.

Etter 6 døgn på vannet kan kampen i Volvo Ocean Race-feltet på mange måter beskrives som en kamp med nebb og klør, der alle forsøker åspise noen få meter på motstanderene hele tiden. Det kan også sees mer bokstavelig der Puma klorer seg fast med klørne i teten, mens den arabiske falken på Abu Dhabis båt Azam ser etter måter å hakke seg innpå feltet bakfra.

Dilemmaet i feltet har hele tiden vært om man har skullet søke å seile kortere og nærmere kysten av Brasil, eller lenger ut i havet, der værmeldingene har predikert mer vind. Ingen har gjort ekstreme valg, men Telefonica ser det siste døgnet ut til å ha klart å tjene litt på et indre spor langs den brasilianske kysten.

Nå som Volvo Ocean Race-feltet har dratt seg gjennom porten og nå setter kursen vestover vil det langt på vei være et nytt fokus og båtene vil også seile videre vinkler i mellomvind. Dette er en øvelse man ikke har sett så altfor mye av enda og det skal bli spennende å se om det er noen båter som utmerker seg med bedre fart enn de andre.

En ting er i alle fall sikkert: Slik ståa er nå er kampen om 1. til 4. plassen helt åpen!

Det ikoniske Sydney – Hobart Race ble i 1998 rammet av storm, noe som endte med katastrofale konsekvenser. En av de verste hendelsene i internasjonal regattaseilings historie var et faktum. Her finner du National Geographic sin dokumentar fra hendelsen. God helg!

Foto: Yann Riou/Groupama Sailing Team/ Volvo Ocean Race

Mastebrekket til Groupama ser ut til å ha blitt kostbart. Mye tyder på at laget ikke har fått riggen i riktig trim og sliter med å holde farten til de andre båten. Resten av feltet er nå i passaten og dermed blør den franske båten enda flere mil til de andre båtene. Puem leder an på ferden nordover. Se siste video-oppdatering.

Ikke bare mistet den franske båten Groupama ledelsen på den 5. etappen til Itajai når de knakk masten, men mye tyder nå på at de ikke har fått satt opp riggen skikkelig og dermed sliter med farten. Å måle fart mot de andre båtene har ikke vært morsomt for franskmennene som er i et helt annet slag enn vi har sett de tidligere. Groupama ligger nå på halen av fletet, mens de andre båtene har kommet inn i passaten.

Groupama er ikke den første båten som sliter med fartsunderskudd etter å ha fått ny rigg på båten. De samme tendensene var å se på Sanya etter riggbyttet under den 2. etappen og på Puma som ikke var skikkelig i støtet før på den 3. etappen, etter å ha knukket riggen på vei til Cape Town. Abu Dhabi så heller ikke ut til å være i skikkelig slag etter at de knakk masten bare timer ut i Volvo Ocean Race og måtte sendes på lasteskip til Cape Town.

Foto: Hamish Hooper/CAMPER ETNZ/Volvo Ocean Race

Som mange andre som seiler på havet, har Camper hatt besøk av delfiner. Myten sier at dette bringer hell og lykke på ferden for en båt, men det ser ikke sånn u tofr Camper. Se video av delfinene som leker rundt baugen på båten, og tack-line (festet på halsen) som ryker litt etterpå. Ikke mye lykke og hell å hente fra disse delfinene…

Den siste uken har historien om tragedien Lowspeedchase versert i seilmedier, etter at båten ble tatt av en bølge og skylt på land under Farralone Race. 5 av de 8 i mannskapet antas omkommet og ulykken har preget spesielt vest-kysten av USA og området rundt San Francisco. Nå har en fra mannskapet kommet med sin versjon av historien og det er en gripende historie om hvordan en fin dag på sjøen kan ende i katastrofe.

Brian Chong var en av tre overlevende etter at Sydney38′en Lowspeedchase ble skylt inn i fjæresteinene på den bittelille øygruppen Farallone ca 30 nautiske mil vest av San Francisco. Historien av Brian Chong om hvordan alt plutselig kan gå skikkelig galt er vel verdt å lese:

This letter goes out to a devastated sailing community still confused about the events surrounding the 2012 Full Crew Farallones Race. There have been inaccuracies in the media, mostly stemming from the survivors’ silence as James (“Jay”), Nick and I are still reeling from tragedy and the loss of close friends and loved ones.

I’ve chosen to use Sailing Anarchy for distributing this story because they’re of a kindred spirit and were the favorites amongst the crew of Low Speed Chase and those who already know the answer to the question, “Why would you sail in the ocean on a windy day with big swells?”

I’ve also included the Marin Independent Journal and The Tiburon Ark, as they’re the hometown newspapers in an area teeming with sailors. Many sailors relocate from around the world to Marin and the Tiburon Peninsula in order to live in proximity to the world’s best sailing. Alan Cahill moved from Cork, Ireland to race sailboats professionally in the Bay Area and the Pacific Ocean. He was the best man in our wedding and will be dearly missed while I journey this planet.

This letter does not contain every detail, but my account should provide a basic understanding of our day on the water and what happened after the first wave hit our boat. It is meant both to illustrate how things can look normal until one event changes everything and to begin to address what we can learn. It’s my hope and intention that it will spark a wider dialogue within the sailing community about safety standards and, more importantly, safety practices.

Why do we sail?
A sailor’s mind set is no different from that of any other athlete who chooses to participate in a sport that has some risk. It’s a healthy addiction. Despite the highly publicized deaths of Sonny Bono and Michael Kennedy, skiers all over the world continue to hit the slopes each winter. Sitting on the couch is safer than ripping down a slope, but the reward makes the risk worthwhile.

Next, we should all agree there are a wide variety of interests within the sailing community. Some sailors prefer racing to cruising, small boats to big, or lakes to oceans. We all make personal decisions about the risks we’re willing to take to enjoy our own brand of sailing.

Naturally, I have personal preferences. I most enjoy one-design and ocean racing. I generally consider sailing to be at its finest when you’re coming around a mark alongside 20 identical boats, or when you’re in the ocean with a kite up on a windy day, the wave action is perfect and you’re surfing downwind at speeds usually reserved for powerboats. I was a guest crew member on Low Speed Chase and I got the sense the others were seeking the same downhill ride back from the Farallones as I was.  There were eight sailors on board: one professional, six experienced sailors and one sailor excited for his first ocean race.

The Start Line
It’s Saturday April 14, 2012 around 8:30 in the morning. Seven of us are aboard Low Speed Chase as we leave the San Francisco Yacht Club in Belvedere. We head across the bay and swing through the Golden Gate Yacht Club in San Francisco, where Jay hops on from the docks.  We motor to the St. Francis race deck start line. Alan grabs the handheld and with the brevity learned from years of flying small planes says, in a heavy Irish accent, “Farallon Race Committee, Sydney 38 Low Speed Chase 38009. Checking in. 8 souls on board.” No response. He repeats and the voice on the receiver sounds back, “Confirmed, Low Speed Chase. Thank you.”

We raise our sails as we traverse the starting area, checking currents and winds and working out a starting strategy. Meanwhile, the crew double-checks sails, lines, safety equipment, and clothing layers. Today our starting strategy, unlike buoy racing in the bay, is simple: avoid an over-early penalty. This is especially true given the light winds and ebb tide.

A few minutes before the start, someone notices that the reef line for the main isn’t tied. Our new Quantum sails were delivered only a couple of days before. They still have that stiff new-sail feel that never lasts long enough. It’s going to be a windy day and we need to rig it before we get out in the ocean. I have a harness in my sail bag but Nick is already wearing his. He clips into a halyard and 5 feet up he goes to tie on the line. Alexis grabs his foot to guide him down the boom, and after a few minutes we are ready to get underway.

“Boom!” First Gun
We are well behind the start line but as the countdown continues we realize our distraction has taken us slightly outside the starting box. The air is still and we’re trying to trim our sails to squeeze everything we can from one knot of wind.

The start gun goes off and we’re still fighting to get inside the box. Ebb is not our friend today and we soon find that we’ve drifted past the start line without going through the designated gate, so we’ll have to backtrack for a proper start. The pressure seems to be hiding just under the Golden Gate Bridge, almost like it’s mocking us. It kind of reminds me of Friday night races in Belvedere Cove when the wind shuts down right before the start but continues to tease you from out in the bay.

Already critical of our “start”, we anxiously wait for the wind to fill so we can make it back to the line. “Should we pop the kite?” gets floated for a second but it’s killed when the wind dies to nothing. We’re floating backwards toward the bridge and our drift takes us abeam of Anita Rock. We decide to anchor to prevent any more backwards “progress”. Jay pulls the anchor from down below and Jordan heaves it into the bay from the bow. Other boats that have started the race now begin to sail – rather, float – past us. A few find humor in our plight and aren’t shy to share. Even Berkeley, a regular crew member on Low Speed Chase who couldn’t make the race due to an injury texts “nice start…” to Alexis from the shore.

Finally, the wind begins to fill in behind us. Dislodging the anchor is another challenge but with a winch, a halyard, and some muscle from Marc, we bring it up it from the bottom of the bay.

By the time we make it across the start line our botched start has cost us over an hour. Our objective for the race has changed now, and the only victory we’re hoping for is to avoid the notorious DFL.

The Uphill Slog
Non-sailors often ask what it’s like to sail in the ocean, and what’s the appeal. I usually compare it to back country skiing or mountain biking. The reward is in the descent. You work through the uphill portion in exchange for the downwind ride when your boat flattens, apparent wind drops to a light breeze and, on the right day, your boat skips along as it planes and surfs down the front side of swells.

As we sail under the Golden Gate Bridge, Peter Lyons clicks a picture from the shore. We tack a few times and set up a starboard lay-line that we will stay on for the rest of the day as we head out to the Farallon Islands. The skies are clear and we’re seeing 20-23 knots. It’s always been hard for me to gauge swell height from the water. Each swell has its own personality. To me it seems the seas are 10-12 feet with larger sets around 15 feet.

The upwind leg is uneventful and we fill the quiet moments with our usual banter. We tease Elmer about his difficulty emptying his bladder. Jordan snaps at Alan for being Alan. All in all, it’s turning out to be a beautiful day on the ocean with conditions as expected. The wind and swells are big but consistent in speed and direction. Nick, Alan, Jordan, Jay and I all take turns on the wheel, maintaining between 7.5 to 8.5 knots of upwind boat-speed.

The mood on the boat is relaxed. We chat about which of our three kites will be safest for the ride home. We’ve accepted our place in the back of the pack now, so there is no need to risk equipment or safety. Our mind set is definitely not aggressive. We peeled to our smallest jib just outside the bridge and there’s no need to reef the main since we aren’t being overpowered.

We set up earlier in the day for a port rounding or “taking it from the top” as I’d heard it referenced amongst sailing buddies. I’ve done a number of day-long ocean races to Monterey, Half Moon Bay and buoys like the lightbucket. This is my first race to the Farallones – a race that I’ve wanted to do for years. My anticipation heightens as our boat approaches the islands.

Around the Island

The Farallon Islands have a rugged, haunting beauty about them but there’s no time for sightseeing as we approach. The waves and wind have steadily built and we start seeing scattered white caps. As the conditions intensify, I’m on the main and Alan – by far the best driver with the most ocean experience – is on the wheel.

We soon approach the first rocky point on the northeast corner of the island. The swells are much larger and the wind has been building. We saw another boat pass a few minutes earlier on an outside line. Behind us, one boat is outside of us and another appears to be on our same line.

There’s a YouTube video titled “Crewed Farallones April 14, 2012” showing the Santa Cruz 50, Deception, and several other boats rounding the island. They would have rounded about an hour before us in similar, if not slightly lighter, conditions. The video shows the difference in swell sizes before, during and after rounding the island. Michael Moradzadeh, who thankfully radioed in the initial distress call, notes that the video doesn’t do justice to the intensity of the day. I agree, but it does provide a good baseline for those who didn’t make the race. As I watch the video, Deception’s route feels eerily similar to our own. In fact, when we passed the first point I think we were just slightly outside of their line.

The South Farallones consist of two primary islands, which together form a crescent with its arms toward the north. Between the two northern points we begin to crack off the sails into a close reach as we head toward the next point. The boat in the “Crewed Farallones” video had about the same amount of sail trim but it appears they turned after we did. Our route takes us inside the line of Deception and closer to the island.

Fellow sailors can relate to trimming sails during intense racing or weather conditions. We assimilate data in a series of snapshots taken from within the boat and across the race course. I suspect that’s the reason sailors show up to race protest rooms with 5 different accounts of an incident that happened at a speed no faster than a run.

I’ve been asked by investigators, friends and family just how close we were to the rocky coastline. Truthfully, this is one of the most difficult questions to answer; my focus was almost purely on the distance to the beginning of the break zone. Staying away from the rocks was a secondary concern to staying away from the breakers – an ocean feature that has scared me since long before this weekend. Swells are fine. Breakers aren’t.

As we approach the second point I estimate we’re inside of 10 boat lengths – which is 128 yards on a Sydney 38 – from the beginning of the break zone. Our distance looks safe and no one on the boat comments. I catch a glance of clear swells off the port side of the boat between the break zone and us. We keep sailing. The boat is heeled toward the island. Alan is driving, I’m trimming main, and everyone else is on the rail.

Then, we come across the largest swell we’ve seen all day. It begins to crest but we pass over it before it breaks. Thirty seconds later, we will not have such luck.

The Wave
I see another wave approaching in the distance. It’s coming from the same direction as the other swells but it’s massive. I’ve seen large waves before but this is unlike anything I’ve ever seen outside of big-wave surf videos.

As the wave approaches it begins to face up, its front flattening as it crests. By the time our boat meets it, there’s no escape route. Alan steers the boat into the wave and the bow of Low Speed Chase ascends the breaking wave, which seconds sooner would have been a giant swell and seconds later would have already broken. Instead, we’re heading into a crashing wall of water with 9-10 knots of boat-speed and it breaks directly on us. I lock my right arm to the bottom lifeline and brace for the impact. The last thing I see is the boat tipping toward vertical with a band of water still above it. A single thought races through my head: “This is going to be bad.”

After the Impact
I was underwater until the boat righted itself. Confused and disoriented I looked around while water cleared off the deck. Nick and I were the only ones still on the boat. The sails were shredded, the mast snapped and every flotation device had been ripped off. We immediately began to try pulling our crewmembers back into the boat but a second wave hit us from behind. This one ripped me off the boat and into the break zone. Nick barely managed to stay aboard as the boat was tossed by the breakers onto the rocks.

I couldn’t tell if I was in the water for a minute or an hour, but according to Nick it was about 15 minutes. People have asked me if I swam for shore. The best way to describe the water in the break zone is a washing machine filled with boulders. You don’t really swim. The water took me where it wanted to take me, and when I was finally able to climb from the surf onto low rocks I heard Nick shouting from the distance for me to get to higher ground. Together we located Jay further down the shoreline. He was out of the surf but trapped on a rock surrounded by cliffs. From what we could see, nobody else had been able to climb to safety.

As for what happened in that first wave, my head was down and I initially thought we might have pitch-poled. Nick, who broke his leg while it was wrapped around a stanchion and had a better view, tells me the boat surfed backwards with the wave for a stretch then rotated 90 degrees counter-clockwise before the wave finally barrel rolled it. This seems logical and explains how we ended up pointed back the same direction we started.

The US Coast Guard and Air National Guard performed the rescue operation with a level of professionalism that reinforces their sterling reputation for assistance during these types of emergencies. We’re incredibly fortunate to have these resources available in our country. If we had been in another ocean off another coast then Jay, Nick and I may not have been rescued.

Correcting the News
There have been various inaccuracies in the news of what happened that Saturday. I believe they stem mostly from misinterpreted information. For example, many sources reported that we attempted to turn the boat around to help other crew members after the first wave hit. This is not accurate. I believe our statement immediately upon being rescued that, “we turned around [while on the boat] to get people out of the water” somehow became “we turned the boat around to get people out of the water”.

Additionally, some assumed Jay, the boat’s owner, was driving. While one person can be the owner, captain, skipper and driver, this is often not the case. Jay loves sailing but uses professionals like Alan to coordinate his sailing program. This had always been the case with Low Speed Chase and it was no different this day.

Reflections
The sailing community might want to know what we could have done differently that day. It all really centers on a broader commitment to safety – preparation that happens before you get on the boat to race. When sailors “talk sailing” it’s usually about winds, currents, tactics, rules or the events of the day – not about safety. I almost never hear conversations about the benefits of different life jacket models, pros and cons of tethers or about practicing man-overboard drills before a race.

That day we had all the mandatory safety equipment including two installed jack lines. Everyone was wearing life jackets and there were 8 tethers on the boat – mine around my neck. Unfortunately, none of us were clipped in when the wave hit. I can’t speak for other ocean sailors, but I’d reached a level of comfort where I’d only tether at night, when using the head off the back of the boat, or when the conditions were really wild.  It’s simply a bad habit that formed due to a false sense of security in the ocean. “Besides,” I’d say to myself, “I can just clip in when something bad is about to happen…”

It’s obvious to me now that I should have been clipped into the boat at every possible opportunity. Nevertheless, arguments for mobility and racing effectiveness over safety are not lost on me. Some safety measures can indeed limit maneuvers, but if you’re going to spend an hour driving, trimming or hiking in the same spot, why not clip in?  Additionally, there are legitimate concerns about being crushed by the boat. Those 15 minutes in the water were the absolute scariest in my life. The boat was the place to be – inside or out.

Until the accident, I believed that to tether or not was a personal choice. But now, my thinking extends beyond the safety of an individual to that of the team as a whole. Here’s the logic: If I’d been tethered when the first wave hit, I would have needed to unclip to help the others who were overboard, then I’d have been hit by the second wave and still ended up in the water. Crews need to talk as a team about tethering strategies. One person overboard puts the entire crew at risk, as others might need to unclip to quickly maneuver the boat back to their location.

I truly consider myself lucky to have a second chance at life with my wife and 8-week-old son. Looking back, there were a number of factors that might have helped me survive in those waters. After years on the foredeck, I wear shin guards, ankle pads, neoprene kneepads, full-finger gloves, Dubarry boots, full foul-weather gear and no cotton fabrics. I also wear my auto inflate personal floatation device (PFD) for ocean races. Additionally, the well used gym membership my wife got me early last year was invaluable. Luck was truly on my side but I also think that maybe I left the door open for it.

There are other lessons that can and should be learned from the incident. My auto-inflate suspenders inflated as designed. However, my manual override cord was tucked away and unreachable – a practice amongst sailors who are worried about an accidental opening. A PFD with a crotch strap would have been far better. It would have held the device down and freed up my hands to climb out of the water or swim. My built-in PFD harness was also too loose and I was concerned about it slipping off. A rash guard would have been a worthwhile layer for warmth. All flotation devices attached to the back of the boat were ripped off by the first large wave. And it’s important to consider the advantages and disadvantages of each PFD and make sure it matches the conditions. Safety lessons shouldn’t have to be learned the hard way.

Hopefully this incident will spur a wider discussion on sailboat safety. However, the biggest lesson I learned that day wasn’t about any piece of equipment. It was about taking personal responsibility for my own safety. Our EPIRB, a water-activated GPS tracking device, fortunately went off as intended, but who double-checked the batteries that morning? It wasn’t me and I didn’t ask who did.

It’s my wish that no crew or community will ever go through what we’ve endured from this tragic accident. The memorial flotilla on Saturday for my lost crewmates was by far the most touching memorial I’ve ever seen. I watched from the SFYC host boat as over a hundred sailboats and powerboats, many filled to capacity, came together on the water in a display of something beautiful and heartwarming in the midst of a week filled with terrible pain and sorrow.

At a service this weekend, I heard a quote from a 1962 speech by John F. Kennedy to America’s Cup competitors that, in my mind, captures the essence of our fascination with the sea:

“I really don’t know why it is that all of us are so committed to the sea, except I think it is because in addition to the fact that the sea changes and the light changes, and ships change, it is because we all came from the sea. And it is an interesting biological fact that all of us have in our veins the exact same percentage of salt in our blood that exists in the ocean, and, therefore, we have salt in our blood, in our sweat, in our tears. We are tied to the ocean. And when we go back to the sea, whether it is to sail or to watch it we are going back from whence we came.”